«Å komme hjem»  er en lengsel alle mennesker på ulike måter kjenner.    Denne preken handler om hvorfor vi har det sånn og hva Bibelen sier om hvordan vi kan oppleve å få vår lengsel tilfredsstilt.

lukas 15,11-32                                  Pål Brenne  misjonskirken  2 des 2012

 

 

Vi har i nå i høst holdt på i dette kapittelet

og i dag skal vi se på hvordan Jesus i denne fortellingen kommer inn på et av de mest sentrale tema i Bibelen.

fremmedgjøring og hjemkomst, å være borte og å komme hjem

 

Filosofen  Martin Heidegger sa:  alle mennesker lider av unheimlichkeit

Han brukte uttrykket om det at vi føler oss som fremmede i livet. Vi føler oss ikke hjemme her.  Det er noe med våre liv, i alles liv, som gjør at vi føler oss utenfor, som fremmede, som om vi ikke hører til.

Hvis det er riktig at han beskriver noe som alle faktisk opplever, så er det  et par viktige spørsmål som vi bør stille.

Hvorfor føler vi sånn?   Hva gjør vi med det?

Bibelen tar opp dette tema svært mange ganger.

Det begynner med at menneskene var i Edens hage, i Guds hage. Der var vi hjemme.

Å være hjemme er fantastisk.  Ikke bare borte bra, men hjemme best.   Men hjemme er der du passer inn, der du er trygg, der du kan være deg selv.  Der du kan slappe av og være til uten å tenke på om du gjør det som er riktig, eller tenke på hvordan andre ser på deg og opplever deg. Du er hjemme.

 

I Guds hage var vi hjemme sier Bibelen

–          vi var nakne med skammet oss ikke,

–          vi nøt av livet:  alle nytelsesensorene våre var fornøyde,   estetisk herlig, vi følte på frukter, blomster, dyr og  alt som fantest var såre godt.

–          Vi  erfarte Guds kjærlighet, trygghet og harmoni,

–          Vi hadde full utfoldelse av kreativitet, tanken og intellektet hadde ingen sorte flekker men utfoldet seg i renhet og sannhet.

–          Vårt behov for å føle oss verdsatte betydningsfulle og  vakre var fullkomment oppfylt.

–          Mennesket i Guds hage var hjemme,i en total opplevelse av tilfredshet.

 

 

Men så oppstod det at menneske fikk en mistro til Gud, de kom på den ideen at de skulle realisere seg selv, kaste av seg lydigheten til Gud og finne sin egen vei til lykke.

– akkurat  som lillebror i fortellingen,  og akkurat slik som vi gjør omtrent daglig i våre liv nå:  vi vil finne vår egen vei til vår egen lykke.

 

Resultat var at vi ble utvist fra Guds hage, vi ble flyktninger,  kom  i utlendighet, i eksil.

 

Hele menneskeheten er som lillebror i Jesu fortelling, vi er bortkomne, vi er i utlendighet , vi er ikke der vi hører hjemme –  og årsaken er at  vi vil realisere oss selv på egenhånd uten Gud.

 

Nå er vi i en verden som ikke passer oss, vi vandrer som fremmede og utlendinger i verden. Vi er som flyktninger som strever med å tilpasse oss fordi det er ikke her vi er hjemme.

 

Det er veldig mange fortfattere som skriver om dette, filmskapere og filosofer.   Dette er en av fellestrekkene i menneskeheten:   unheimlichkeit.

Eva Hoffman, jødisk kanadisk forfatter skriver  ” alle mennesker er som flyktinger vi føler at vi er borte fra vårt hjem,  vi er frarøvet vår barndoms landskap, vi har mistet vår første forelskelse og er borte fra vårt virkelige jeg.”

 

Er det sånn. Er det sant : er det vår erfaring at vi føler oss fremmegjordte,  at vi er i utlendighet?

Jeg tror mange her i menigheten ikke har noe problem med å følge meg. Er du fra Kongo, Uganda eller Korea som føler du nok at det er noe unheimlich her.

Men gjelder det alle?

 

Løvenes konge.

I begynnelsen på den  første filmen Løvenes konge  er det en enorm flott sang som synges –    the circle of life.  Vi er alle en del av livets sirkel vi fødes, vi dør og så gjenfødes vi.

Og  den lille løven stiller spørsmålet Pappa:   men ,,  spiser ikke vi antilopene.  – han syns dette sirkelgreine kanskje ikke stemte helt.  Er det ikke en næringspyramide her?  Og vi er på toppen. Vi er de kongelige.

–          Sønn, sier Simba,  ( jeg surrer kanskje med navnene her)Du forstår ikke. Vi spiser antilopene, men så dør vi, og når vi dør blir vi til gjødsel, gjødsel går over i plantene, plantene spises av antilopene.  Så vi blir spist av antilopene.

 

Så her er det en sirkel.   Livets uendelige sirkel, liv død og liv død.   Er det ikke herlig?

Føler du ikke at dette må jeg lage en sang om?

 

–          Nei, det er ikke noe vakkert i det!  Det er ingen skjønnhet i et liv der alle mennesker du er glad i, blir til gjødsel.   Nå kommer jeg  rett fra  Nepal, et hinduistisk land der denne livets sirkel er satt i system, med kaster der ingen har verdi  og kuer og aper som har uendelig verdi  Mennesker selges  og noen holdes i bur.   Jeg må si at det var ikke noe vakkert!

Men selv uten det bakteppe kan jeg si at døden er ikke noe å lovsynge. Døden er grusom.

Den har ikke noe vakkert i seg.  Kathrine er bakvakt i dag for en 8 åring med kreft.  Selv når min far døde 75 år gammel – det var ikke en vakker overgang slik at jeg nyter at han skulle ha godt over i en agurk eller en potet som siden noen annen spiste.

 

Denne tilværelsen er preget av noe som vi – alle når vi tenker over det –  er fremmed for oss, noe vi ikke syns hører til her – men som er så uunngåelig, nemlig døden.

Vi kan ikke tilfredstilles som i et hjem,  i denne verden.

 

Men de fleste mennesker tror jeg, opplever såpass mye glede at de lar vær å tenke så mye etter. Så lenge de får mat, god mat  at noen smiler til dem og de har sex og musikk så gir dette såpass med næring til deres indre at de tomheten i verden er til å leve med.

 

Men for de som tenker lenger, de som liker å tenke over hvordan ting er, så er denne verden så smertefull og meningsløs at de føler seg helt fremmede.

 

HVORFOR DET?     hvis vi er et resultat av tilfeldigheter –  i en verden som er tilfeldig, så burde vi ikke føle oss fremmed i dette, burde vi vel?

–    En fisk føler ikke at å være våt er noe fremmed.   Den er som en fisk i vannet.   Men vi føler at vi ikke hører til i vår verden.  Hvorfor?  Og hva gjør vi med det?

 

Hva gjør vi når vi opplever tomhet, smerte eller meningsløshet i livet?

Ganske mange vil da tenke tilbake på tider der alt var bra. De har minner om fantastiske stunder i barndommen. De tenker tilbake til en ungdomstid som var full av spenning, de lengter til en naturopplevelse, en forelskelse , til det stedet de bodde før, en gang da de opplevde lykken.

 

Dette er veldig utbredt.

Jeg har hatt det sånn.  En gang i Belgia da jeg følte meg veldig alene skrev jeg til og med dikt om det. Det handlet om lengsel, om å  ville tilbake til en tid da jeg kjente samhørigheten, fellesskapet, gleden sammen med andre nære venner.

Men .. så da jeg tenkte meg mer om- og virkelig satte meg inn i hvordan det egentlig var i det fellesskapet jeg lengtet tilbake til, så var jo ikke det så fint egentlig.  Jeg hadde veldig melankolskvarme følelser overfor det, men da jeg mer realistisk tenkte gjennom hvordan det egentlig  var det jeg tenkte så varmt om, så  husket jeg at det var jo ikke så bra det heller.

Men hvorfor lengtet jeg etter det da?

 

Jeg fant ut at det jeg lengtet etter ikke egentlig var det jeg faktisk opplevde i det jeg lengtet tilbake til, men til et håp om noe annet som som tiden den gangen ga meg et streif av.

 

Tenk så det knaker nå.

 

En stund senere leste jeg en bok av CS Lewis,  jeg husker ikke hvilken. Men der snakket han om dette fenomenet.  Han satte ord på det.  At mennesker nærer seg ved minner, de lengter tilbake til en tid som ikke var.   Han sier at hvis man virkelig kunne komme tilbake til den tiden man lengtet til, så vil man ikke finne det man lengter tilbake til.

Det har du kanskje gjort. Dere som  er fra et annet sted her, for eksempel    Du har lengtet hjem til din barndoms hus, til Uganda, Colombia, eller Askim – og så har du reist dit –og blitt utrolig skuffet. Ingenting var slik du husket det. Lengselen ble ikke oppfylt.

–          Lewis sier selv om de skulle ha en tidsmaskin og virkelig kunne gå tilbake til barndommens grønne dal, eller ungdomstidens romanser – så vil de oppleve at det de lengter tilbake til, ikke var der.  Det de finner er bare minnene  av et minne.

 

Og Lewis sier: minnet er i seg selv et minne – et kollektiv minne om et hjem, en evig hage som vi har hatt.

Du vil aldri bli tilfreds i denne verden – fordi du tilhører en annen. Du er i utlendighet. Du har et hjem, men det er ikke her.

Hvordan kommer vi hjem?

 

Jesus,  i fortellingen om den bortkomne sønnen forteller om det.   Sønnen kommer til seg selv, han skjønner han er borte og han vil hjem

• og faren når han ser ham langt borte –

 

Fantastisk –  men noen teologer har laget en sak ut av dette som  har vært litt kontroversielt.

 

Tradisjonell kristen tro sier at  , for å bli frelst må Gud ha et offer.   Det er ingen frelse uten et offer. Og offeret er Jesus , hans død på Golgata er nødvendig for at vi skal bli frelst. Gud kan ikke tilgi, kan ikke ta noen hjem til seg uten dette offeret.

Men sier disse teologene. Denne lignelsen viser at det ikke er nødvendig.  Den bortkomne sønnen  kom jo hjem uten noe offer. Faren tar ham i mot uten at noen må ut å slakte noen sau, Han tillater ikke engang sønnen å fremsi sin omvendelsestale.

Så god er Gud sier de alt han trenger er at vi vil tilbake til ham – så tar han oss i mot. Slik er Guds nåde.

 

Men- det er å lese fortellingen litt for overfladisk

 

Luk 15.1  står hvorfor Jesus forteller historiene  ( fariseerne og synderne)

–          sau

–          mynt

–          leter

–          så er det pånytt noen som er blitt borte , men ingen leter!!  – PÅFALLENDE

 

Jesus tvinger tilhørerne til å spørre hvem burde ha gått ut og lett?

 

alle visste svaret: den eldste broren

 

 

Det var hans posisjon, hans jobb å holde familien samlet.  Det var hans oppgave  å lete opp broren å få han hjem.  ( dette skjønner folk i mange kulturer i verden fortsatt i dag)

 

–           slik som hyrden lette etter sauen og kvinnen etter den mynten som var blitt borte, slik skulle storebror ha lett etter den bortkomne lillebror

 

Han gjør det ikke –  akkurat slik som fariseerne, I stedetfor å gå til synderne og de prostituerte, var de selvrettferdige og sure.  Bildet Jesus holder opp for dem er overtydelig:   faren i fortellingen  er Gud, lillebror er synderne og de prostituerte,  storebror er fariseerne.

 

en veldig god forkynner Edmund Clowney forteller om to brødre. Den yngste var ”missing in Action i Vietnam. Den eldste   dro på egen regning ut for å finne ham,   Det gjorde stort inntrykk:  Så begge sider sparte ham:  og han gikk under navnet: the brother.

En virkelig bror.

 

Det var det storebror i Jesu fortelling skulle ha gjort:   på egen regning skulle han dratt ut etter lillebror,

Faren sa:  alt mitt er ditt – og det var det, bokstavelig talt:   storebror hadde nå hele arven, så alt faren eide var hans.

husker dere fra sist: jeg sa at det ikke var noen annen måte å få lillebror inn i familien på annet enn ved at storebror betalte prisen.   Han var jo nå enearving. Ved at broren kom inn i familien igjen som sønn – ble jo hans arv kraftig redusert.

 

Det var gratis for den bortkomne å komme hjem,  nåden var helt fri for ham, men ikke for storebror: for ham var det et offer.  En stort offer.  – et offer storebror i Jesu fortelling ikke ville betale

 

Men storebror i din og min fortelling gjorde det.

 

Vi er som lillebror, vi har gått vår egen vei og blitt fremmede i denne verden, vi er de bortkomne .  Men vår storebror  Jesus har gått ut for å lete etter oss. Han har ikke bare reist over et hav til et fremmed land, men han har dratt ut fra himmelen til jorden  for å finne oss

 

 

Jesus ga avkall på sitt eget. Han offret, han tok kostnaden

 

Ikke bare å selge sin eiendeler og reise over havet, men han ga sitt liv.

–          Husker dere hva Jesus sa:  rever har huler og fugler av reder, men menneskesønnen har ikke en sten han kan legge sitt hode.  Han levde som en fremmed, som en hjemløs.  Og da han døde på korset utbrøt han:  min Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg.

–          JESUS opplevde den ultimate fremmedgjøring,  av ble avskåret fra sitt hjem, fra sin Far fullstendig

–          Hvorfor? – for å føre oss hjem, hjem  til den fullkomne forening med vår Far.

–          Den rettferdige led for de urettferdige for å føre oss fram til Gud

Jesus  lette oss opp, tok vår synd, tok konsekvensene for vår synd . Han sonte for oss.   Kjøpte oss fri.

–          For å føre oss hjem, innsette oss som sønner i familien, gjøre oss til arvinger, medarvinger med seg selv.

 

 

Vi har en fullkommen storebror – Han er løsningen på  menneskehetens problem – vår unheimlichkeit – han bringer oss hjem på sin bekostning.

 

Hvilken forskjell gjør dette for oss- for hvordan vi lever

 

1)      Ha gjør man når man kommer hjem?  Etter at du har vært lenge borte og det er familiegjenforening- hva gjør dere?

Spiser.     Slik er det i alle kulturer, til alle tider.      Langt måltid , de fleste kulturer er familiemåltiden på kvelden og varer det hele kvelden.  Hvorfor?      Det er i måltidet du føler deg hjemme:   kroppen, hvile, samtale, fellesskap, utveksler informasjon .

I måltider er det opplevelsen av å være hjemme er sterkest.   Selv om det kan være mange andre ting som pågår i ditt liv av smerte og vanskeligheter i et slikt måltid er det som om  du virkelig føler deg hjemme, du kan komme veldig nærme den følelsen –    men, det varer ikke.  Etter måltidet kommer oppvasken – du blir rykket ut av nesten hjemme følelsen ganske  brutalt for noen

2)      Men Jesus skal føre oss ordentlig hjem. Han skal gjøre den jorda til et hjem igjen.

-Han skal ta bort døden,

-Han skal tørke bort hver tåre,

– Gi oss nye kropper, som ikke eldes og slites ut

– Kjærlighet som ikke svikter.

 

Jes 25, 6  På dette fjellet
skal Herren over hærskarene
gjøre i stand for alle folk
et festmåltid med fete retter,
et festmåltid med gammel vin,
med fete, margfulle retter
og gammel, klaret vin.

7 På dette fjellet skal han sluke
sløret som tilslører alle folk,
dekket som tildekker alle folkeslag.

8 Han skal sluke døden for evig.
Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt.

 

Det blir den store hjemkomsten som blir varig.

Matt 19 –  Jesus sier når verdens skal fødes på ny  skal dere som har fulgt meg sitte på troner, og  komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og jakob.  Det skal bli en brylluppsfest  som innleder det evige oppstandelsesriket.

 Hvis dette er sant, hvilke konsekvenser har det for oss?

Hva skjer med oss når vi er overbevist om at Jesus er vår storebror som fører oss hjem? Når vi tror at han kommer og vi lever i forventning om det.

–          Gir enorm trygghet, selvsagt  uansett hva annet som skjer, så rammer det det ikke så hardt.

–          Om noe går galt i livet, så hva så,  du har jo et annet hjem!

–          Bekymringer får ikke slik tak, større ro, mer avslappet til omstendighetene

 

–          For din ultimate glede ligger ikke i ting, ikke i hva du kan få i dette livet:

Viktig hva blir man tilfreds av?   Alle søker det.    Jobb, hus og hytte,  kjæreste, ektefelle.  Men du er ikke hjemme.   En kjæreste vil ikke oppfylle din lengsler slik at du føler deg helt hjemme.  Tror du det, så blir du skuffet, du vil søke en ny ektefelle, og en ny og en ny:  for ikke noe menneske kan få deg til å føle deg helt hjemme.

• Samme med bosted,  ikke et bedre opp-pusset hus i et bedre nabolag, med bedre utsikt,
• Ikke hytte, ikke ferieturer
• Ikke yrke og penger

Ikke menighet heller

Så lenge vi er her, så er det en slør av unheimlichkeit – du må sette håpet til det som er der oppe ikke til det som er her nede

 

–          Du får prioriteringer for livet som gjør deg mer avslappet på egne vegne, du må ikke tviholde på ditt eget for å være trygg eller glad, du kan dele , være åpen

–          Paulus:  kolosserne 1   Paulus sier: ” vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.  4 For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærlighet dere har til alle de hellige,  5 den som springer fram av håpet. Det dere håper på, ligger ferdig for dere i himmelen. Men alt nå har dere fått høre om det gjennom sannhetens ord, evangeliet,  6 som er kommet til dere.”

–

Så vi må styrke vår tro og vårt håp.

Hva er det som styrker?   Vi skal nå ha nattverd.  Kveldsmåltid egentlig. Jesus bad oss om gjøre det. for å minnes ham, og for å styrke vår tro fram til vi skal ha den store festen sammen med ham. Han bad oss om ha ha det for å oppfriske hva han har gjort for oss, koble oss til virkeligheten av at han fører oss hjem. Minne oss på alt hva han har gjort.

Det er et måltid: Vi har strippet det ganske kraftig i forhold til hva Jesus gjorde.    Da var det et fullt kveldsmåltid. Avslappet, tok tid, fellesskap med Jesus og hva han har gjort for oss som sentrum.

Vår tradisjon har forenklet det litt i meste laget.  På tide og gjenninnføre herrens kveldsmåltid i hjemmene og i husfellesskap. Samlet om ham, familien forening og minnes hva han gjorde for å føre oss hjem og løfte fram invitasjonen til den store kommende festen da han kommer og hjemkomsten blir fullt ut reell.

–          Jesus løftet opp brødet og velsignelsens beger.  Dette representer hva jeg har gjort:

–          jeg ble brutt, døde for dere,   den enorme kostnaden for ham.

–          dette ene brødet som alle får viser at vi er alle like, alle like avhengige av Guds nåde.

–          Det gis oss – gratis , fritt

–          Det styrker våre kropper, gir næring og glede   og det er en forsmak – en apperetif-  på det som kommer.  På den store gjenforeningsfesten.   Den store familiefesten – der brødre og søstre som har vært adskilt i lang tid, over lange avstander møtes på nytt til gjensynsfest, til oppdagelsesfest, til brylluppsfest, til glede og  feiring.

 

Måltid som styrker:  vi skal ha det nå i vår form, men alt hva det innebærer er mer:  det er mer som vi trenger å ta vare på og delta i utenfor den lille rammen vi har her:

Fellesskap, Guds ord, dele med hverandre, det er bønn det er at vi stadig holder fram han som kom , lette og fant  , han som forener oss og fører oss hjem.

 

AMEN

 

 kljlkjkljl